Vi er så heldige å ha et enormt kastanjetre i hagen vår. Det er et imponerende tre som følger oss hele året. Om våren og sommeren kaster det skygge over hagen, kjøler ned omgivelsene og gir barna et sted å gjemme seg og leke blant grenene. Vi elsker dette treet, hele familien. Men vi er ikke de eneste: biene elsker nektaren, ekornene løper til tops i grenene, og fugler finner ly i kriker og kroker.
I månedsskiftet mai-juni blomstrer kastanjetreet. Det fylles med oppreiste klaser av hvite blomster. Det er virkelig vakkert å beundre gjennom vinduet, eller å gå ute under den store kronen og puste inn duften det slipper ut.
Når dette skjer, når kastanjetreet blomstrer, vet jeg at tidens ende nærmer seg. Ikke bli redd – la meg forklare: Da jeg var barn, syntes jeg alltid det var rart at året skulle slutte og begynne midt på vinteren. Med januar kommer nyttårsforsettene, og alle er enige om at ett år er over og et annet har begynt. Men jeg pleide å tenke: hvordan kan det være, når alt fortsatt ser likt ut? Snødekte gater, nakne trær og istapper som henger fra takrenner hvor vinteren har kommet overraskende på høstens rennende vann.
For meg sluttet årssyklusen med sommerferien. Det var da hvilen begynte, da forandringen begynte, da det virkelig var tid til å tenke. Det var da jeg kunne planlegge, fantasere og drømme. Og så, innen slutten av august, ville alt starte på nytt, men med fornyet energi. I løpet av disse ukene kunne jeg senke tempoet, strekke dagene (og nettene), oppsøke nye opplevelser, eller rett og slett gjøre de tingene som gir meg fred. Ingen hastverk, ingen klokke. Bare leke.
Selv i dag er dette ukene da året slutter og begynner på nytt for meg. De er, uten tvil, tiden da HEKNE utvikler seg mest. Ironisk nok, når det virker som om ingenting skjer. Det er da jeg kan fylle notatbøkene mine, når ideene flyter fritt i en luft full av energi, uten tidsfrister eller utløpsdatoer. De gode idéene blir værende, og de mindre vellykkede driver av gårde uten å skape noe oppstyr, båret av gårde av en sommerbris.
Alt skjer saktere, men samtidig øker alt farten. Det er slutten på tiden og begynnelsen på tiden igjen, i et annet tempo. På vei i en ny retning. En tid, mellom tiden før og tiden etter, for å sette pris på, nyte, filtrere, lære, overgi seg og til slutt bestemme seg. Sommeren nærmer seg; slutten på tiden nærmer seg også.
Og den vil jeg bruke, omfavne. Fordi snart – som blomstene – vil denne tiden, denne overgangen, forsvinne igjen.
|
|
