Adventdagbok

1. desember

Snill pike møter symaskin

Det var en nabo som lot meg få prøve å sy på symaskin første gang. En enslig dame som bodde litt lenger bort i rekkehuset. Vi nabobarna gikk ofte på besøk til henne, plukket blomster for at hun skulle bli glad og slippe oss inn.

Hvis ringeklokka var slått av, betydde det at hun hvilte middag og vi ble sittende på trappa og se på småfuglene i hagen hennes mens vi ventet.

Når vi fikk komme inn, kunne vi høre historier og se på alle de bittesmå, delikate pyntetingene hennes, bare se, ikke røre, kanskje få en kjeks.

Og en dag hadde hun symaskinen sin framme og jeg fikk prøve. Det åpnet et ny verden. Jeg husker ikke hva jeg lagde, men jeg husker følelsen av at nå kunne jeg lage flere ting.

Det er rart å tenke på i ettertid, hvor stor rolle symaskinen skulle få i mitt voksne liv.

Jeg var et sjenert barn. Snill pike, som ikke turte å rekke opp hånda på skolen. Men jeg ville gjerne bli sett likevel, at lærerne skulle synes at jeg var flink.

Mamma lærte meg å strikke før skolestart. Et ujevnt og hullete slags sjerf i alt for tynt, rosa garn. Det ble kanskje 15 cm... Men jeg fikk det til!

Og så kunne jeg sitte og være litt bedre enn de andre i håndarbeidstimen når vi skulle strikke nisse, og min nisse dessuten også fikk sjerf og sekk.

Jeg turte ikke si noe særlig, men jeg var da i hvert fall flink til å lage ting med hendene. Og bli en som, til tider irriterende lett, kan si "du gjør bare sånn!"

3. desember

Barndomsdrømmer

I den andre rekken av hus bodde Siglinde. Om morgenen kom hun bort til oss for å ta følge til skolen. Om ettermiddagen lekte vi. Og la store planer.

Vi bestemte oss for at vi skulle få barn samtidig og jobbe sammen når vi ble store. De voksne smilte av oss og sa at sånne ting kunne man ikke planlegge.

Kanskje det var nettopp derfor at vi fikk ekstra lyst til å gjøre det? Det var i hvert fall sånn det ble! Vi fikk jevnaldrende barn og startet HEKNE sammen.

For å forsegle vennskapet, ripet vi en gang inn A+S i et lokk av metall på badet. Det ble ikke så godt mottatt...

20 år senere, i 2016, opprettet vi et ekte AS sammen. Et aksjeselskap bygget på en idé om å lage vakre produkter utviklet uten hastverk og snarveier; av gode, naturlige materialer fra natur og dyr som har det bra, laget av dyktige håndverkere som blir godt ivaretatt og er stolte av håndverket sitt. En idé hvor vedlikehold, reparasjon og oppsirkulering har en selvsagt plass i helheten, fordi både før og etter er like viktig som tidspunktet for selve salget.

I dag (neste år fyller vi 10 år og det må feires! 💃) er vi så heldige at vi kan sende denne hilsenen til en stor gruppe med fantastiske følgere som deg, som gjør barndomsdrømmen til virkelighet!

6. desember

Ballkjoler

Jeg husker en gang jeg hadde tegnet en kjole. Blant alle ballkjolene og andre prosjekter til meg selv, tror jeg dette var første gang at jeg designet noe som var tenkt som et fremtidig, salgbart produkt.

Jeg husker ikke helt hvordan den så ut, men jeg husker tydelig stoffene jeg så for meg og var skråsikker på at ville være tidenes kuleste kontrast: bringebærfarget silke og grov strie... Den var nok ikke særlig salgbar 😂 men noe var det vel starten på.

Alle merkelige design og redesign, alle kjolene i altfor vanskelige stoffer, alle notatbøkene med utklipte bilder, tegninger og idéer til ting jeg hadde lyst til å lage.

Alt dette som vokste til et ønske om å velge en kreativ karrierevei hvor jeg kunne bruke både hode og hender.

Jeg koser meg med denne dagboken, som får meg til å tenke tilbake og hente fram minner, både klare og uklare.

Du har sikkert også minner fra ting som har skjedd, og som, selv om de kanskje virket ubetydelig den gangen, har hatt en betydning for hva du valgte å jobbe med senere i livet?

10. desember

Hekser, glitter og fyrverkeri i London

Det hørtes kulest ut å reise til London, så det ble London.

Jeg visste ingenting om forskjellene på moteskolene i ulike land og steder - at noen jobber med et mål om å gi deg en jobb i den kommersielle klesindustrien, andre har hovedfokus på skredderyrket og millimetermål, mens andre igjen har en mer kunstnerisk tilnærming.

Skolen jeg gikk på i London handler mest om kreativitet og innovasjon, det skjønte jeg fort. Der jaktes det på den nye stjernen som kan designe de sprøeste tingene og som kan få mest oppmerksomhet i moteverden.

Det vi brukte aller mest tid på var skissebøkene våre. Vi jobbet i ukevis med hver av dem, for å samle inspirasjon, utvikle idéer og lage forseggjorte tegninger og design.

Vi hadde en lærer som vi kalte Heksa. Hun så sånn ut også - med svartmalte, smale øyne og flagrende gevanter (legg til den britiske aksenten for å gjøre filmreferansen komplett).

Når tegningene og idéene våre ikke var bra nok, ifølge henne, rev hun sidene ut av skissebøkene med en dramatisk mine foran alle, og fikk jentene til å gråte.

Tanken var vel å bryte oss ned, for å se hvem som var tøff nok til å krabbe seg opp igjen og overleve i den tøffe moteindustrien. Eller kanskje hun likte å føle seg bedre enn oss.

Jeg var 21 og naiv. Episoder som denne fikk meg til å innse at virkelighetens moteverden var annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg skjønte at min moteverden ikke handlet om ego, glitter og fyrverkeri.

Jeg var glad da jeg kunne reise derfra, og samtidig glad for alt jeg tok med meg; storbyens uendelige mengde av nye steder og inspirasjon, all erfaringen om hva jeg ville, og ikke minst, ikke ville videre.

Etter å ha sett et egobasert system hvor egen suksess går på bekostning av andre, vokste et ønske om å skape noe annerledes, laget med omhu. Jeg ville følge de verdiene som jeg selv tror på og som tar hensyn både til kunder, arbeidere, dyr og miljø. Og jobbe sammen med andre som ønsker det samme.

14. desember

Den Store Kjærligheten

Husker du da det ble populært å lage vision board?

Jeg hadde et over senga på det knøttlille, iskalde rommet jeg leide i nordvest-London. Det var så trekkfullt at jeg måtte sitte kledd i tykk ull, under dyna og med en kopp varm te om jeg skulle klare å jobbe på prosjektene mine etter skolen. Og hvis det var gått tomt for gass, hadde vi heller ikke varmtvann før jeg eller en av de andre leietakerne fikk gått til kiosken 15 minutter unna og fylt på saldoen på "gass-kortet".

Da var det en trøst å ha drømmer klippet ut og limt sammen til en kollasj på veggen...

Kanskje ikke så originalt, men jeg hadde altså bilder som symboliserte penger, kjærlighet og designerjobb i København.

Og kjærligheten kom først!

Det andre året på designstudiet dro jeg på utveksling til en skole i Barcelona. Midt i oppstart, spanskkurs og utforskning av byens skjulte skatter (og vinbarer), møtte jeg Den store kjærligheten.

Resten av reisen har jeg delt med Borja, som også driver HEKNE sammen med meg. Han tar nydelige bilder, har alltid gode idéer og en endeløs vilje til å jobbe og forbedre. Vi har ofte ulike meninger, men sammen kommer vi alltid fram til noe bedre enn vi ville gjort alene hver for oss.

I går sto vi sammen på Oslos Supermarkeds julemarked på SALT og jeg kjenner på masse takknemlighet og stolthet over å ha fått til dette sammen med ham, Siglinde - og dere!